Publisert i Nationen 30.12.25:

– Mange veganere føler at vi lever i en skrekkfilm. Det som en gang var en innbydende kjøttdisk, er blitt en utstilling av kroppsdeler – likdeler. Det er klart det gjør mange av oss sinte og konfronterende, sier Steffen Althand.

Althand er styrelederen i Norsk Vegansamfunn og han er ikke som du tror:

– Jeg er en gammel, gråhåret mann, sier Althand og gliser bredt.

Denne forkjemperen for dyrerettigheter har drevet med jakt i over 20 år. Han hadde til og med sin egen jaktbutikk i hovedstaden:

– De fleste tenker på veganere som unge, urbane kvinner – kanskje med blått hår. Ikke som en fyr på 50 med sveiseapparat som driver med veteranbåter og skytesport.

Steffen Althand står på dekk på MS Brandbu, en over hundre år gammel båt han bidrar til å restaurere. Lokasjonen er Røykenvika i hjemkommunen Gran. Det er tidlig ettermiddag i desember og solen dupper allerede på horisonten.

Foto: Peter Stefanovic

Inne i klubbhuset forsøker han og få fyr på en liten peis som ser like gammel ut som båten utenfor. Over de neste to timene, skal han bli så engasjert i praten om veganisme, dyr og landbruk at han helt glemmer å legge på ved.

For engasjement har Steffen Althand aldri slitt med å mønstre:

Som ung gutt gjorde han det elendig på skolen fordi han aldri klarte å sitte stille.

Han dro på fjellturer som speider og utviklet interessen for natur, en interesse som ledet ham til jakt.

Han har bedrevet all type jakt som ikke krever egen hund. Rådyr, elg, tiur...

Senere åpnet han jaktbutikk i Oslo som til slutt gikk konkurs da bygget han leide ble solgt.

Han tok opp filosofistudier på universitetet, dro på fest og ble overbevist av en vegetarianer om at veganisme var det eneste virkelige moralske livet han kunne leve.

På dette tidspunktet var han over 40 år.

For øvrig har han drevet med seiling, modellfly, rollespill, sverdfekting, skytekonkurranser, hest, dykking og fjellturer. Den nye besettelsen er 3D-printing. Han sier selv at alle interessene, gjør at han er relativt dårlig i alt han driver med.

Dessuten jobbet han i 20 år i Forsvaret blant annet som hovedinstruktør i stridsteknikk på Sessvollmoen.

– Hvis du liker å gå langt, spise lite, sove lite og fryse mye, er det en ypperlig karrierevei, sier Althand med et skjevt smil.

I dag driver han med coaching og er parterapeut, i tillegg til å lede norske veganere.

– Ville du hatt en slave over jul?

– Hvordan blir en jeger gjennom 20 år plutselig veganer?

– Jaktbutikken hadde gått konkurs, og jeg hadde studert moralfilosofi. Jeg var på et mer søkende sted: Hvorfor mener jeg det jeg mener, hva er bakgrunnen for at jeg har de holdningene jeg har? Så dro jeg på fest hos en kompis og der møtte jeg en vegetarianer. Som jeger ble jeg utfordret på dette med jakt. Vi prata lenge og jeg tapte den diskusjonen. Det fikk meg til å tenke og reflektere.

Althand tar en liten pause, før han fortsetter:

– Hvis du skal leve et ærlig liv kan du ikke leve i konflikt mellom hva du tenker og hva du gjør. Du må handle i tråd med det du tror er riktig!

– Men dette gjelder vel for mange ting i livet – krig, sult, fattigdom?

– Vi gjør ikke nok. Jeg gjør ikke nok. Men man må gjøre så mye godt man kan, så ofte man klarer.

– Mange kan føle ubehag når man tenker på verdens urettferdighet. Men for deg ble endringen varig?

– Jeg var et år i hyklerfasen. Jeg tror mange tenker oppdrettslaks og kylling lever forferdelige liv, men så spiser de det likevel. Men for meg ble tanken på å spise kjøtt uutholdelig. Det er mitt tips til alle som vil endre atferd – vent. Hvis du skal slutte å røyke, vent til tanken på å ta en røyk blir uutholdelig.

– Vente til tanken på en hamburger blir uutholdelig...?

– Man må jo konfrontere sannheten også da. Hvis man ikke har satt seg inn i den etiske argumentasjonen, hjelper det ikke.

– De fleste vegetarianere og veganere gir seg etter hvert, har jeg hørt?

– Igjen: så mye godt man kan, så ofte man klarer. Men færre veganere gir seg, enn de som går på en helsemotivert diett, så det tyder på at når overbevisningen er så sterk, da gir man seg ikke. For meg er veganisme et livssyn, en moralsk overbevisning, ikke en diett. Derfor frister det ikke å skeie ut og spise kjøtt i jula, for eksempel. Ville du hatt en slave over jul?

Landbrukets største problem

Ute ved kaia er det i ferd med å bli mørkt. Det er speilglatt på dekket av MS Brandbu, men Althand tar seg over det med lette steg. Han skrur på hodelykta og klatrer ned stigen som fører til maskinrommet.

Det er mørkt der nede. Advance-motoren er Norges eldste semidiesel som fortsatt er i drift.

Et av hans av mange prosjekter. Men det er veganismen og Norsk Vegansamfunn som er viktigst:

– Vi behandler dyr som maskiner som produserer næring til oss. En gris som er sperret inne på en liten binge, opplever nok ikke at den har et godt liv. Landbrukets største utfordring er at vi ser bort fra det. Vi later som grisen har et godt liv inni en liten binge. Vi vet at disse dyrene er bevisste på sin egen lidelse.

– Men det er vel et spekter, er det ikke? Bakterier har vel ikke bevissthet?

–La oss si at det er et slikt spekter hvor mennesker befinner seg i den ene enden, og for eksempel insekter på den andre enden. Poenget er ikke at andre dyr trenger å ha den samme moralske verdien som oss, bare at de har tilstrekkelig verdi til at det forplikter oss.

Han tar en pause, før han fortsetter:

– Når vi ser på hvordan vi behandler dyr, later vi som sjimpansen har mer til felles med bakterier, enn mennesker, selv om den er rett ved siden av oss på spekteret. Vi har laget en elv som skiller oss fra alle andre arter. Vi tenker at vi står alene på vår bredd, og alt annet liv på jorden er på den andre siden.

Althand legger fra seg den lille kniven han har brukt til å pusse på motoren med:

– Jeg mener ikke at en kylling er like mye verdt som deg eller meg. Jeg mener bare den har tilstrekkelig verdi til å få lov til å leve livet sitt uten å ende opp på min middagstallerken, sier han.

Foto: Peter Stefanovic

Oppe i styrhuset har Althand stelt seg bak rattet. Båten skal ikke ut i dag, men til våren er planen å dra ut i Randsfjorden så ofte de kan.

For 100 år siden var dette et viktig knutepunkt for jernbane og dampskipstrafikk. Nå ligger fjorden for det meste stille.

Steffen Althand og Norsk Vegansamfunn saksøker den norske stat for å få status som livssynssamfunn. I den prosessen er ritualene viktige og allerede i dag kan du få vegansk navnefest, konfirmasjon og gravferd.

– Når jeg forteller folk at man kan ha vegansk gravferd, så ler de litt intuitivt, hvorfor er det slik tror du?

– De fleste av oss er ikke likegyldige til hva som skjer med kroppen vår etter at vi dør. Man vil ikke at kroppen blir lagt på en parkeringsplass for å bli plukket opp av det nærmeste rovdyret. Vi ønsker en begravelse som er i tråd med verdiene vi hadde da vi levde. Mange av Nationens lesere ville sikkert ikke vært komfortable med en muslimsk begravelse, for eksempel, jeg ville i hvert fall ikke det. Eller å bli brent i et vikingskip for eksempel.

Althand tar en pause med hendene på rattet:

– Eller akkurat det hørtes ganske kult ut, egentlig! ler han før han fortsetter:

– Så en vegansk gravferd er egentlig bare det: vi vil ha en gravferd der de som håndterer seremonien – deg og ditt ettermæle – har de samme verdiene og livssynet du selv hadde. Så hvis man for eksempel er veldig motstander av at dyr skal brukes til mat eller klær, vil man nok ikke ha laksesmørbrød under gravølet, for eksempel. Eller at den som bisetter deg, ikke ler av livssynet ditt etterpå. Så enkelt er det egentlig.

Foto: Peter Stefanovic

Althand har klokkertro på at søksmålet vil gå igjennom og veganisme blir godkjent som livssyn.

Om det skulle bli avslag, kan hvert fall ingen påstå at det skyldtes mangel på en energisk leder. Steffen Althand må avslutte intervjuet nå.

Han skal til Oslo og spille fantasy-rollespillet Dungeons & Dragons med venner.

Foto: Peter Stefanovic