Camilla får ikke svar om sønnens fremtid

PUBLISERT I NATIONEN 31.10.24:

Det er høyt tempo på kjøkkenet. Camilla Svarthol (35) smører brødskiver mens hun prøver å stoppe sønnen Ludvig fra å gjøre armbrøstet sitt i plast om til et våpen.

– Nei, du kan ikke skjære av plasttuppen, det er en grunn til at den er der.

Hun åpner ovnen for å ta ut fem vårruller til nevøen Sebastian. Et vell av røyk stiger ut i rommet.

Utenfor derimot er det kjølig denne tirsdags formiddagen på Dokka.

Emil (15) kommer løpende inn i rommet med en plastfotball limt til høyrefoten.

– Fotball i stua... mumler Camilla for seg selv mens hun prøver å redde restene av et forsmådd speilegg.

Det kan virke som kaos rår i familien Svarthol/Slettum. Men det er en slags harmoni i den viltre energien mellom familiemedlemmene. Det er kort vei mellom irettesettelser og latter. Det er en forutsigbarhet over familiedynamikken og hverdagen.

Onsdag 23. oktober fikk denne forutsigbarheten et alvorlig slag for baugen.

– Alle sender meg videre

Da fylkestinget vedtok å stenge ned to videregående skoler og fire skolesteder, satt mange familier igjen med mange spørsmål:

Hvor skal barnet mitt gå på skole?

Er det ledige hybler?

Hvordan blir transporten?

Camilla har forsøkt å få svar på disse spørsmålene.

– Jeg har ringt fylkeskommunen flere ganger. Jeg har snakket med lokalpolitikere. Men alle sender meg bare videre, forteller Camilla.

Sønnen Emil går i første klasse på bygglinja på Dokka videregående skole. Skal han fortsette på bygg, blir det sannsynligvis Gjøvik eller Lillehammer. Det innebærer betraktelig lenger reisevei.

– Det blir 90 minutter med buss hver vei. Så han må nok opp rundt 5-5:30 sier Camilla.

På kveldene spiller Emil fotball for to forskjellige lag. Siden han spiller for et juniorlag, er han ofte sent hjemme:

– Fotballtreningen er ferdig klokka 10 på kvelden. Så jeg legger meg jo ganske seint allerede, forteller Emil.

– Er fem timer søvn nok for en aktiv gutt på femten? spør Camilla retorisk.

Foto: Peter Stefanovic

Foto: Peter Stefanovic

– Et verdig liv

På Brovold stadion er tribunene tomme og gresset frostgrønt. Emil tester skuddfoten. Han limer kula i hjørnet. En person klapper på sidelinja og lyden gjaller hult mot åsene rundt Dokka.

Det er mor Camilla.

Her på stadion har Emil herjet mange sene kveldstimer. Drømmer er blitt født. Nederlag prosessert.

Dette blir det kanskje snart slutt på.

– Jeg vet ikke om jeg kan fortsette på fotballen hvis jeg får så lang reisevei til skolen.

Hybel er det andre alternativet for elevene som nå skal omplasseres. Emil er usikker på framtida i hybel:

– Det hadde sikkert gått. Men jeg tipper det hadde blitt mye sitting for seg selv på hybelen.

Foto: Peter Stefanovic

Camilla vil heller ikke se sønnen sin på en hybel på Lillehammer:

– Emil trives og kommer seg på skolen. Han har gode karakterer og et verdig liv. På hybel vil han bli mye isolert og det vil bli høye kostnader, sier hun.

Selv har hun også erfaringer med hvor tøft livet som ung aleneboende kan være:

– Jeg flytta ut og bodde for meg selv da jeg var femten. Det funka ikke så jeg måtte flytte tilbake til Dokka. Så denne saken har store ringvirkninger for vår familie.

Hun lukker bildøren igjen etter seg og vrir om tenningen:

– Derfor krever jeg svar.

– En håpløs situasjon som mor

Foto: Peter Stefanovic

Til Nationen forteller han at administrasjonen jobber hardt for å få på plass alt i det omfattende vedtaket fra fylkestinget:

– Vedaket fra politikerne er mer omfattende enn det administrasjonen foreslo. Men i desember blir det formidlet hvilke tilbud som skal lyses ut i januar.

I desember får altså Emil og de andre vite hvor de kan søke. Søknadsprosessen begynner i januar og varer til første mars. Men det er først i juli at selve skoleopptaket skjer. For de elevene som nå tvinges til å bytte skole, får de altså en drøy måned på å sette opp det nye livet sitt.

Camilla ringer inntakskontoret til Innlandet Fylkeskommune. Etter cirka et minutt får hun svar.

Kvinnen i den andre enden er nølende, men setter henne over til sjefen sin.

Camilla har den siste uka snakket med flere på inntakskontoret. Hun får ikke tilfredsstillende svar i dag heller. På et tidspunkt bryter hun ut:

Jeg må si at som en mor er dette en håpløs situasjon å stå i.

Camilla sitter i stillhet i noen sekunder. Hun titter ut av vinduet og blikket flakker. Så reiser hun seg og rydder av bordet:

– Jeg gir meg aldri, sier hun innbitt.

Mannen Camilla snakket med er Kasper Tøstiengen, leder ved enhet for inntak og skoletilbud i fylkeskommunen.

Men dette er ikke helt uvanlig mener Tøstiengen:

– Detter er standarden vi har. Det er cirka tusen hybelboere fra før i Innlandet, og det samme gjaldt for dem. Det er vanskelig å planlegge hvor man skal bo før man vet hvor man har kommet inn.

Men hvis han kunne gått på Dokka hadde han visst det?

– Det er slik situasjonen har vært, ja.

Tøstiengen tar en liten pause, før han fortsetter:

– Men det er uansett søkerens karakterer som har avgjørende betydning for det endelige utfallet ved et elevinntak. Det er i utgangspunktet ingen garanti for en skoleplass i forkant av et inntak.

– Bekymra for ham også

Det er ettermiddag på Dokka. Sola ligger allerede lavt på horisonten.

– Jeg har egentlig slutta, sier Camilla.

Hun tenner en røyk og begynner å gå langs veien som heter «Skoleveien». Huset ligger bare noen hundre meter fra skolen som skal legges ned. Både datteren Linnea og sønnen Emil går der.

Linnea har vært på Debatten på NRK. Der prata hun om Emil og om framtiden til bygda.

Men nå er det yngstemann Ludvig som er med på tur. Han løper i veikanten, roper, ler og lager ablegøyer for mor.

– Jeg er bekymra for ham også, sier Camilla.

Det tar ikke lang tid før de står foran skolen. En bil kommer kjørende ut. Det er datteren Linnea som sitter i førersetet.

Bygda er ikke stor.

– Jeg ble mor da jeg var 17. Det har ikke alltid vært lett for oss. Men vi har det bra nå, sier Camilla.

Linnea parkerer midt i veien og kommer ut av bilen. Hun rufser lillebror i håret. I underetasjen på skolen rett bortenfor står Emil og snekrer.

En søppelkasse er prosjektet han jobber med om dagen.

Foto: Peter Stefanovic

Foto: Peter Stefanovic

Den lille familien står og prater en stund i det dunkle høstlyset. Linnea lener seg henslengt mot bilen sin. Ludvig har glemt jakka si, men er så gira at han ikke tenker på at han fryser.

Sola er i ferd med å gå ned over Dokka videregående skole rett bak dem.