Mandag 20. oktober ble alle lys slukket i Lom. I protest mot den foreslåtte nedleggelsen av videregående skole i bygda, ble alle lys i offentlige og private bygninger skrudd av klokken 9 om kvelden. Alle gjestene i restauranten på Fossheim hotell senket stemmene da de oransje prikkene på åssiden begynte å forsvinne, en etter en. Dagen etter stengte alt av butikker og næringsliv. Stemningen i bygda var preget av et alvor og en opprørstrang som sjelden trengte så langt inn i sindige Gudbrandsdalen.

“Ikke siden krigen har det vært så stort engasjement for en sak”, var det flere som sa.

Foto: Peter Stefanovic

Foto: Peter Stefanovic

Et par timer før bygda ble mørklagt, var kommunestyret i Lom samlet i et møte som skulle løfte debatten om skolenedleggelser i Innlandet til nasjonalt nivå. Ordfører Kristian Frisvold fikk kanskje ikke stilpoeng da han erklærte krig mot fylkeskommunen, men at det bidro til å sette saken på dagsorden er vanskelig å benekte.

Det påfølgende medietrykket skjerpet rammebetingelsene for det som skulle skje dagen etter: innbyggerne i Lom skulle reise til Hamar for å demonstrere utenfor fylkestinget sammen med tusenvis av andre berørte elever, foreldre og innbyggere i Innlandet.

Foto: Peter Stefanovic

Foto: Peter Stefanovic

En av dem som reiste fra Lom, var Anna Bøje Kvandalsvoll. Syttenåringen som hadde bodd i Lom hele livet, bar med seg en historie som tydeliggjorde de mer uheldige konsekvensene av fylkestingets vedtak.

Første året på videregående flyttet Anna hjemmefra for å bo på hybel på Lillehammer. Anna jobbet hardt for å få seg venner og skape en ny hverdag på Lillehammer. Men det var ikke lett å komme inn et helt nytt miljø hvor vennegjengene allerede var etablert, de sosiale strukturene krystallisert.

Anna kjempet hardt i flere måneder, men ble rett og slett ulykkelig av å være så mye alene. Like etter starten på andre klasse, sa foreldrene til Anna at nok var nok. De hentet henne tilbake til Lom hvor livet, vennene og familien ventet på henne.

Noen måneder senere ble altså denne hardt tilkjempede tryggheten nok en gang revet bort fra Anna. Men denne gangen skjedde det etter et vedtak fra fylkespolitikerne. Men Anna hadde ikke tenkt å gi seg uten kamp.

Først skulle hun i det minste si tydelig fra.

Foto: Peter Stefanovic

Foto: Peter Stefanovic

Foto: Peter Stefanovic

Foto: Peter Stefanovic

Annas appell foran fylkestinget på Hamar vant gehør hos et usedvanlig engasjert publikum. Demonstrantene på Hamar delte i et sinne og en bekymring for ungdommene som skulle få hverdagen endevendt. Men kanskje var det også en frykt for selve eksistensgrunnlaget for livet på bygda. Det syntes som om denne saken virvlet opp følelser om livsvalg, by versus land og fremtiden som ga den en spesiell kraft. Uansett årsak var det hvert fall noe uvanlig over den elektriske forsamlingen som stadig brøt ut i nye kamprop:

“Oss vil bu heime!”

Fylkesordfører Thomas Breen måtte stå skolerett for demonstrantene. Hans argumenter om studietilbud, lave innbyggertall og økonomi, hadde liten gjenklang hos de oppmøtte, men det er vanskelig å si noe annet enn at han møtte motstanden rakrygget.

Dagen etter vedtok fylkestinget å legge ned seks skoler og skolesteder i Innlandet. Vedtaket ble effektuert mens elever fra hele fylket gråt i gangene utenfor. Blant dem var Anna Bøje Kvandalsvoll.

Men kampen for de videregående skolene i Innlandet, var ikke over med dette.

Foto: Peter Stefanovic

En konsekvens av forslaget om skolenedleggelser var at lokalpolitikere og byråkrater i administrasjonen ble tvunget ut i rampelyset for å begrunne vedtaket.

På Dokka ble dette særlig relevant. Bygdas videregående skole var den største som var foreslått nedlagt. Dette avlet sinne, men også tro på at om man ikke skulle klare å omgjøre hele vedtaket, burde det hvert fall være mulig å redde skolen her.

Bygda mobiliserte. Kjørte man gjennom Dokka sentrum i november var det vanskelig å komme forbi en eneste bygning som ikke hadde en plakat, et skilt eller en sticker med påskriften:

“La Dokka VGS leve!”

En gruppe foreldre hadde også engasjert stjerneadvokat John Christian Elden for å se på hvorvidt vedtaket om ny skolestruktur brøt med FNs barnekonvensjon. Og opposisjonen på fylkestinget hadde varslet at de ville sende vedtaket til lovlighetskontroll på Stortinget.

Så da fylkeskommunedirektør i Innlandet, Tron Bamrud, kom på besøk til Dokka videregående skole en kald formiddag i begynnelsen av november, var stemningen blant elever og innbyggere trykket, men også forsiktig optimistisk. Direktør Bamrud skulle forklare administrasjonens forslag om ny skolestruktur og selvsagt skulle elevene få mulighet til å si sitt.

Foto: Peter Stefanovic

Foto: Peter Stefanovic

Det er ikke til unngå at det må ha vært en ubehagelig situasjon for Tron Bamrud. Rykter om høy lønn, stor bil og uheldige utsagn på et besøk i Lom noen dager tidligere, hadde allerede nådd Dokka. At Bamrud var bosatt i Bærum, var heller ikke noe man overså.

Bamruds ferd fra parkeringsplassen over skolegården, må ha kjentes lang. Hele skolen hadde stilt seg opp og dannet espalier, og det var gjennom denne tause massen av elever at Bamrud gikk sin kanossagang.

Inne i kantina ble han møtt med et vell av plakater, tegninger og røde bannere som på ulike vis hamret inn budskapet om å la skolen leve. Elevrådsleder på Dokka, Sunniva Ludvigsen, holdt et flammende innlegg om om tapt ungdomstid og mental helse. Men om de oppmøtte på Dokka videregående skole hadde håpet at bare de fikk vist ansiktene bak byråkratenes skjemaer og tall, kunne det føre til en revurdering hos makthaverne, ble de nok skuffet. Bamrud roste elevene for engasjementet, men gjentok nøkternt overskriftene fra forslaget hans egen administrasjon hadde utformet.

Tron Bamrud fikk ingen nye venner på Dokka denne dagen. Samme ettermiddag på et lukket møte med de ansatte på skolen, forekom en hendelse som førte til et varsel mot fylkesdirektøren. Bamrud hadde slått i bordet for å få fremgang i møtet, noe som hadde skremt en deltaker.

Fylkesordfører Thomas Breen uttalte etter en ekstern etterforskning utført av Earnst & Young at fylkeskommunen fortsatt har tillit til Bamrud, til tross for at rapporten fra etterforskningen konkluderte med at Bamruds oppførsel hadde svekket tilliten til fylkeskommunen hos de ansatte på Dokka videregående skole.

Uansett illustrerte Bamruds besøk på Dokka et poeng som skulle bli viktig i hele sakskomplekset om skolenedleggelser:

Belastningen på de lokale beslutningstakerne.

Men hva så med staten, regjeringen og stortinget, skulle ikke de ha noe å si i dette?

Foto: Peter Stefanovic

Videregående skolestruktur bestemmes av fylkeskommunen i Norge. Men siden partiene på fylkestinget gjerne er de samme som de som sitter på stortinget og i regjering, er ikke rikspolitikerne skjermet for kritikk. Folk flest er nok mer opptatt av å holde politikerne ansvarlig i saker som har stor innvirkning i livene deres, enn å sørge for at skillet mellom ulike forvaltningsnivåer opprettholdes. Er du statsråd fra Arbeiderpartiet, må du altså finne deg i å svare på hvorfor skoler legges ned i Innlandet, selv om du ikke har hatt noen medvirkning i prosessen, og kanskje mener noe helt annet enn det som ble vedtatt.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun fikk kjenne dette på kroppen en kveld mot slutten av oktober. Noen timer tidligere hadde en gruppe engasjerte foreldre fra Dokka oppdaget at kunnskapsministeren skulle holde folkemøte på Ringsaker videregående skole om tilstanden i den norske skolen. Det var en mulighet de ikke kunne la gå fra seg. Arbeiderpartiet i Innlandet var som kjent sentrale i beslutningen om å legge ned skoler i Innlandet og her skulle selve kunnskapsministeren fra samme parti til Innlandet for å snakke om tilstanden i norsk skole? Uten at nedleggelsene sto på agendaen?

Nei, det ville de ikke akseptere. I røde t-skjorter stilte de opp utenfor Dokka videregående skole for å kjøre i prosesjon til Ringsaker. Planen var å kuppe møtet og igjen dreie fokuset mot nedleggelsene. Til tross for det alvorlige bakteppet for ekspedisjonen, var stemningen merkbart lystig og kampvillig. Denne dissonansen kom til syne ved mange anledninger i forbindelse med skolenedleggelser denne høsten. Mennesker som var tydelig preget av de samfunnsmessige konsekvensene av vedtaket, men som også utstrålte en glød over å gi stemme til en politisk sak de virkelig brant for.

Foto: Peter Stefanovic

Foto: Peter Stefanovic

I et auditorium på Ringsaker videregående skole satte aksjonistene seg på første rad. Kunnskapsministeren henvendte seg til dem før møtet begynte og lyttet villig til hver og en av dem. Men gode svar, forsikringer eller lovnader kunne hun ikke gi. Og da møtet begynte satt man med en følelse at det var en diger elefant i rød t-skjorte som befant seg i rommet.

Da bestyreren åpnet for spørsmål, grep aksjonistene muligheten. Til tross for at kunnskapsministerens offisielle program ikke hadde inneholdt ett ord om skolenedleggelser, brukte hver og en anledningen til å si sin mening om saken. Karri Nessa Nordtun kunne ikke gjøre særlig annet enn å gjenta sitt mantra om at hun ønsket å respektere det lokale selvstyret.

Kanskje var det frustrerende for Nordtun. Stjerneskuddet fra Arbeiderpartiet har ikke bare vært lokalpolitiker selv, hun har også vist svært god teft for saker som virkelig betyr noe for folk. Her hadde hun et prakteksempel på akkurat det, men var i denne omgang henvist til sidelinjen.

For mange politikere er det nemlig svært viktig å skille mellom stat, fylke og kommune. Statsminister Jonas Gahr Støre gjentok hver gang han ble spurt om nedleggelsene at han hadde tillit til at fylkeskommunen hadde best oversikt over situasjonen. Men rikspolitikerne er selvsagt klar over at saker med så stor sprengkraft som skolenedleggelsene har ringvirkninger også inn i deres gravitasjonsfelt. Det var nok en av grunnene til at Emilie Enger Mehl gikk så hardt ut mot fylkesordfører Thomas Breen da hun anklaget ham for å prostituere seg. Den moralske indignasjonen kan selvsagt være helt ektefølt, men så symboltunge saker som skolenedleggelsene kan bidra til å flytte store velgermasser, også under et stortingsvalg. Da gjelder det å ha tatt et tydelig standpunkt, særlig for en senterpartist.

Det er ikke utenkelig at skolenedleggelsene har laget krusninger i det politiske landskapet som strekker seg helt til valget i 2025. Men de har også fått store personlige konsekvenser for mindre stemmer som kanskje ikke bærer like høyt i den offentlige samtalen.

Foto: Peter Stefanovic

På Dokka videregående skole går det flere elever som er ukrainske flyktninger.

En av dem er Mykola. Han reiste alene til Norge.

Først gjennom Moldova før han tok et fly fra Polen til Norge. Familien hans er igjen i Ukraina.

– Jeg snakker med dem hver dag på telefon, sier han.

Mykola kommer fra Mykolayiv-regionen i Ukraina. Han er oppvokst på gård med kuer og griser. Faren er agronom. Selv vil Mykola bli her i Norge:

– Jeg vil bli her å få utdanning. Og jeg vil ikke forlate skolen. Jeg har funnet nye venner, og jeg har så gode lærere her.

Hva gjør du om kveldene etter skolen?

– Lekser, svarer Mykola med et smil.

Valeriia Podorovska (18) flyktet sammen med moren sin mens faren ble igjen i Ukraina. Nå bor de i Dokka.

– Jeg elsker denne skolen. Jeg har fått mange venner her, sier Valeriia.

Valeriia bodde først noen måneder på asylmottak i Kongsberg. Før det hadde hun og moren rømt fra bomberegnet i Kherson. De reiste først til Polen før et fly tok dem videre til Norge.

Foto: Peter Stefanovic

Dmytrii Rybachuk kommer fra Rivne-regionen i Ukraina. Han bor på Nord-Torpa med foreldrene sine. Storebroren er igjen i Ukraina. Dmytrii går på TIF (teknologi og industrifag) på Dokka, den eneste linja på skolen som foreslås spart.

– Jeg er veldig fornøyd med skolen, men vil ikke miste vennene mine.

På spørsmål om hva de savner mest fra Ukraina, er de tre elevene samsvarte:

– Familien.

Dmytrii, Valeriia og Mykola kan kanskje symbolisere en potensiell konklusjon i saken om skolenedleggelser i Innlandet.

De er tre sterke, men sårbare ungdommer som nå får livet snudd opp ned, slik mange andre ungdommer i Innlandet får det.

Men samtidig er de også smertelig klar over at livet kan by på langt verre ting enn å måtte skifte skole.